Om det amatørmessige

Fra Else Olsen S. (red): Ny Musikk Bergen - 40 år (og vel så det)
Falland forlag 2018

Et av de mer kuriøse trekkene ved norsk kulturoffentlighet er at den aldri noensinne handler om annet enn penger. Slik var det den gang Festspillene i Bergen presenterte Vegard Vinge og Ida Müllers versjon av Vildanden, en påkostet produksjon med akk så få betalende publikummere. Hele åtte tusen kroner hadde det offentlige spandert for hver fremmøtte tilskuer, og det ble mumlet om skandale. En viss nervøsitet spredte seg i kulturlivet, for den slags oppmerksomhet var ikke akkurat hva man ønsket. Samme høst som denne debatten raste, eller hva det nå er debatter gjør, i aviser og lokaler etermedier, satte Ny Musikk avdeling Bergen (som det den gang het) opp en konsert med den tyske trompetisten Birgit Ulher og hennes trio. De ble fløyet inn fra Hamburg for å holde en enkelt konsert på Landmark, deres første i Bergen og trolig i Norge, et arrangement som i tillegg til flybilletten kostet de bevilgende myndigheter et beskjedent honorar, en natt på hotell, leie av konsertlokalet, et enkelt måltid og et batteri – til sammen kr 23 125,51. Det kom tre betalende. Puh, tenkte de to entusiastiske, om enn mildt bekymrede utsendingene fra Ny Musikk, dette gir en pris per publikummer på syv tusen syv, så vidt under det skandaløse Vinge/Müller-beløpet – kanskje media dermed vil la oss være i fred? Og ganske riktig, verken aviser, radio eller tv nevnte konserten med et ord. Selvsagt, kunne man si, organisasjonens aktiviteter lå den gang som nå et godt stykke unna det disse mediene definerte som viktig og relevant, og det ville neppe falle noen journalist inn å undersøke hvordan det sto til med verken publikumsbesøk eller omsetning – for ikke å snakke om hva slags musikk som ble fremført. NyMusikk var den gang som nå en frihavn for annerledestenkere, eller en mørk krok i det kulturelle feltet befolket av raringer som dyrker sin egen obskuritet, om man skulle tro de mer fremtredende stemmene i offentligheten (i den grad disse bryr seg). Nå var det ikke særlig å utsette på publikum akkurat denne kvelden, annet enn at det godt kunne vært større – det besto av en professor ved kunsthøgskolen, en lokal musiker og filmskaper og en lydkunstner fra Kristiansand som hadde tatt turen helt fra hjembyen for å overvære konserten, i tillegg til det sedvanlige knippe medlemmer som slapp å betale de femti kronene man tok i inngangsbillett.

Noen år senere spilte den britiske gruppen AMM på Landmark. Disse internasjonalt anerkjente veteranene innen improvisasjonsmusikk var nok vant til langt større scener og publikum enn det nyMusikk kunne skilte med på en vanlig torsdag, så den utsendte representanten fant det for godt å advare om at publikumstallet kunne variere på disse arrangementene og man måtte være forberedt på tomme stoler. Selv om kvaliteten på konsertene som regel var upåklagelig, hadde ikke nyMusikk et særlig omfattende markedsføringsapparat til disposisjon. Da fortalte et av medlemmene om en konsert de hadde holdt i Buffalo i USA på sekstitallet, hvor publikum hadde bestått av til sammen tre mennesker. Det var John Cage, David Tudor og en filmskaper fra Buffalo som ikke ble benevnt ved navn. Musikerne så ingen grunn til å klage på fremmøtet, snarere tvert imot: stilt overfor disse gigantene hadde de ikke annet valg enn å yte sitt aller beste, noe som for deres vedkommende sannsynligvis var ganske bra. I ettertidens slørete perspektiv kan denne episoden tolkes som en fortelling om berømmelsens beskjedne opphav – den gang var vi totalt ukjente, men se på oss i dag – eller kanskje om hvordan samtidsmusikken består av en liten klikk spesialister som opptrer for hverandre. Men poenget for den feirede musikeren som fortalte anekdoten var noe annet, på samme tid mer banalt og mer komplisert, nemlig at antall publikummere ikke er noe suksesskriterium i det hele tatt. Hver konsert er unik, og hvert møte med en lytter er unikt, og for noen av dem kan det bli en erfaring som forandrer livet. Om det er tre, tretti eller tre hundre til stede har ingenting å si, for hos hver av dem finnes et potensial som kanskje og kanskje ikke blir realisert. Det som var spesielt med konserten i Buffalo, var at bandet visste at de spilte for folk som var glødende interessert i å høre hva de hadde å komme med. Vanligvis vet man ikke slikt på forhånd. Man må bare spille som om de er det. Det er en risiko, et eksperiment.

Så i stedet for at arrangøren senket forventningene hos bandet, bidro den korte samtalen til å styrke arrangørens tro på viktigheten av arrangementet. Det gjaldt å senke skuldrene i forhold til produksjonstekniske spørsmål og la musikken gjøre arbeidet. Verdien, og nødvendigheten, av organisasjoner som nyMusikk er å sørge for at slike konserter og slike eksperimenter finner sted. Dette er ikke så enkelt som det kan synes, for etter hvert som en organisasjon går seg til og utvikler produksjonsrutiner og såkalt kompetanse, forsvinner også risikoen: man lærer seg hvordan prosjekter finansieres og avvikles, hvordan tiltrekke seg publikum, hvilke artister som passer inn i en programprofil som dermed blir stadig mer forutsigbar. Man kan bli riktig så flink. At en førtiåring som nyMusikk har klart å styre unna en slik utvikling er ganske imponerende, og det skyldes kanskje at den organisatoriske kompetansen går tapt med jevne mellomrom etter hvert som stadig nye ildsjeler full av eksperimentvilje og nysgjerrighet dukker opp, folk som må lære seg alt på nytt.