Noen vil forandre verden, andre vil utvide bevisstheten. De har noe til felles, en kløe eller rastløshet kanskje, et ønske om å kaste seg ut i det ukjente, sette gjeldende normer og regler til side. Liminalitet, et begrep vi har hentet fra antropologien, kjennetegnes av en slik sårbarhet og usikkerhet, et stadium hvor man ikke vet hvor det bærer hen, selv ikke når overgangene er nøye planlagt, ritualisert og normalisert. Som kjent gikk det ikke så bra med verken den russiske revolusjon eller hippiebevegelsens neddopede kollektivisme, samfunnsmessige liminal-faser som åpen-bart endret historiens gang, men neppe på den måten man hadde håpet eller trodd. I dag har vi disse episodene på avstand, i bakspeilet så å si, og kan studere dem – hva de var, hvilket potensiale som lå i dem – med en viss avklart ro, fra ulike kanter og vinkler. Dramaet er borte, risikoen likeså. Igjen står et skall, et rom man trer inn i, et fastholdt øyeblikk.