Bakgrunn og formål med oppholdet
I løpet av mine drøyt ti år som aktivist og altmuligmann i det alternative bergenske kulturliv har min virksomhet gradvis gått over i det som i brønnøysundlingoen omtales som “selvstendig kunstnerisk arbeid”. Dette var aldri planlagt fra min side, jeg har stort sette forflyttet meg fra prosjekt til prosjekt uten å reflektere noe særlig over hvilken retning det har utviklet seg. Men slik har det nå gått. I dag stammer stort sett alle mine (riktignok beskjedne) inntekter fra kunstproduksjon i en eller annen form. Slik sett har jeg glitt relativt friksjonsfritt inn i den moderne norske kunstnerrollen, med en hverdag som består av prosjektadministrasjon, søknadsskriving, budsjettering, rapportering, møtevirksomhet, nettverking, samt en og annen økt på verksted eller atelier når tiden tillater det. Med to viktige unntak.
Jeg har aldri vært i Berlin.
Jeg har aldri lest en roman av Dag Solstad.
Disse to kjensgjerningene er isolert sett ubetydelige om enn kjedelige, men for en som ønsker å bli tatt alvorlig i norsk kulturliv er de fullstendig diskvalifiserende. Man kan rett og slett ikke kalle seg kunstner – knapt nok kultivert – om man verken har vært i Berlin eller lest Solstad. Inngående og fortrolig kjennskap til Solstads forfatterskap indikerer sosiokulturelt at man er en intellektuell, altså i besittelse av brede og viktige perspektiver på dette og hint, mens (fortrinnsvis) langvarige opphold i Berlin indikerer et internasjonalt sinnelag og nedslagsfelt. Begge deler er nødvendige egenskaper for en norsk kunstner på dagens norske kunstscene. Flere kriterier enn disse synes ikke å eksistere (i hvert fall ikke at man produserer kunstverk). I noen grener kreves en bestemt utdannelse, men slett ikke alle. Man må kunne skrive søknader. Men det er jo ingen kunst. Hvorom nå allting er, så setter det meg i en vanskelig situasjon, ettersom jeg, til tross for at jeg ikke produserer noe annet enn kunstverk, ikke kan gjøre krav kunstnertittelen, men i og med at jeg bare produserer kunst, kan jeg heller ikke kalle meg noe annet. Dette må bøtes på.
Min strategi er følgende: oppholde meg i Bergen kommunes leilighet i Berlin i tre måneder og lese samtlige av Dag Solstads romaner. I kronologisk rekkefølge. Bøkene vil bli stilt til rådighet av min bror, som er litteraturviter og bibliotekar og den lykkelige eier av Dag Solstads samlede verker.
Solstad har i det siste reist på foredragsturne i det ganske land der han går til angrep på både den vestlige forlagsbransjen og den norske kulturoffentligheten – litteraturkritikken i særdeleshet, med Aftenpostens anmelder som spesielt utvalgt målskive. Hovedtrekkene i kritikken dreier seg om den tiltakende kommersialiseringen av bransjen, med mediene som pådrivere av utviklingen, hvor alle uttrykk som faller utenfor «den rette linjen fra Dickens til Jo Nesbø» blir systematisk devaluert. Dette, mener Solstad, er bakgrunnen for den skarpe og til dels ufine kritikken hans siste roman ble utsatt for: den var ikke underholdende nok. Han kunne også i sitt foredrag avkrefte myten om at det står så mye bedre til i Tyskland. Det gjør det ikke. Kommersialiseringen har kommet like langt der som i andre land, også Norge, kanskje til og med enda lengre. De interessante forfatterne i Berlin går ikke til litteraturen, men til scenen. Solstad burde vite, han bor jo der.
Det Solstad glemte å nevne i sitt foredrag, noe som er forståelig ettersom han har vært beskyttet mot det i egenskap å ha vært en etablert og feiret forfatter i hele den tiden det nye regimet har eksistert, omgitt av en hinne av forlagsredaktører og pressemedarbeidere og sekretærer, er at kommersialiseringen av bokbransjen og kulturlivet for øvrig strengt tatt ikke skyldes kapitalismen som sådan (den sto jo like sterkt i Solstads storhetstid), men dens nyliberalistiske versjon, som gjennomsyrer offentlig sektor i like stor grad som privat, inkludert hele det norske kulturlivet, som ikke ville ha håp om å overleve dersom det ikke opptrådte i samsvar med dens doktriner. Solstads mulighet til å kommentere og kritisere utviklingen skyldes nettopp at han strukturelt befinner seg på utsiden av den, hvor han liksom kan koste på seg et smerteskrik når han en gang i blant rammes av den. Så heldige er ikke dagens generasjon av kunstnere, som opererer med nyliberalismen som dens naturlige habitat, engasjert i en permanent og direkte konkurranse om oppmerksomhet, støttekroner og plasser i kunstnerleiligheter rundt omkring i verden. Spillereglene i denne konkurransen er som kjent målstyring: man må kunne definere hva man vil, og hvordan man vil oppnå det, og i etterkant må man kunne vurdere hvorvidt man har nådd målene. Konsekvensene innen de offentlig finansierte kunstformene er de samme som den markedsregulerte litteraturen Solstad beskriver, nemlig at en bestemt uttrykksform («prosjektbeskrivelseskunst») overlever på bekostning av de tid- og konsentrasjonskrevende, eksperimentelle og reflekterende verkene.
Problemet med gjestekunstnerordninger er at de i realiteten sjelden dekker de behovene kunstnere faktisk har for slike ordninger. Gjennom egen erfaring, kjennskap til kunstscenen og som jurymedlem i diverse AiR-ordninger har jeg kunnet observere hva kunstnerne egentlig trenger disse oppholdene til. De faller som regel i to kategorier.
Ha tid til å arbeide konsentrert i en lengre periode, uten de vanlige forstyrrelsene. Dvs. gjøre det man egentlig skal.
Komme seg bort fra vante rammer for å sette egen virksomhet i nytt perspektiv og få inspirasjon til videre arbeid. Dvs. gjøre noe annet.
For begge disse momentene gjelder det at det strengt tatt er irrelevant hvor man gjennomfører gjesteoppholdet. Eller mer presist: det er i høyeste grad relevant (særlig punkt 2), men det er umulig å si på forhånd hva det er ved stedet som vil tilføre arbeidet noe nytt, eller hvordan det skal skje – dersom man visste det, ville det jo nettopp ikke innebære noe nytt. Det er i hvert fall unødvendig å reise til Berlin for å skaffe seg et nettverk der – jeg har allerede minst to (i tillegg til det norske kunstner- og musikermiljøet): ett innen den eksperimentelle improvisasjonsmusikkscenen (den såkalte Echtzeit-scenen og dens avleggere) og lydkunstmiljøet rundt Hörgallerie Singuhr. Det sier seg selv at jeg vil oppsøke disse for å oppdatere meg på hva som skjer og diskutere fremtidige samarbeidsprosjekter. Men det er ikke nok til å rettferdiggjøre et opphold, og heller ikke nødvendig for at slike prosjekter skal komme i stand.
Et annet problem er at det man gjerne vil slippe bort fra, hverdagen for den gjengse kunstner, er nettopp alle forstyrrelsene som målstyringsideologien medfører, de administrative byrdene, kravene til stadig nye prosjekter og «konsepter», de rigide modellene for utvikling og avvikling av prosjektene, den evige posisjoneringen og karrierebyggingen som gjør at man aldri får tid til å konsentrere seg. Dessverre fungerer ikke dette særlig godt ettersom AiR-ordningene som oftest er underlagt den samme målstyringen som den kunstnerne prøver å unnslippe. Så lenge oppholdet må ha et definert og målbart formål blokkeres den friheten som et slikt opphold potensielt kan tilby, og som er en forutsetning for å fylle de to behovene jeg skisserte over. Kunstnerisk arbeid kjennetegnes jo nettopp av det motsatte; man vet ikke nødvendigvis hvor man skal eller hva resultatet blir, eller om det gir noe resultat overhodet – det er disse tingene man skal finne ut av. I hvert fall er det slik i den delen av feltet jeg opererer i, hvor eksperimentering og usikkerhet er viktige element – ikke bare som stil, men som fremgangsmåte. Man kan ha en metode eller et materiale eller en problemstilling å arbeide ut fra, men hva det ender opp med, det tilhører fremtiden. Kunstnerisk arbeid blir dermed en slags protest mot de økonomiske forholdene i samfunnet. Kunstneren glir ikke nødvendigvis inn i den rollen han eller hun er tildelt i det økonomiske regimet, en arbeider som skal produsere økonomisk eller kulturell kapital. Noe av det som falt Solstads kritikere tungt for brystet var, i tillegg til den manglende underholdningsverdien, at han ikke hadde gjort jobben som forventes av en forfatter. Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 var en slektsgranskning, ikke en roman, mente man. Som attpåtil var utført av en slektning, ikke av Solstad selv. Skal noe kalles kunst, må det være laget fra grunnen av, oppstått av en eller annen kreativ impuls, i et inspirert øyeblikk (gjerne under et gjestekunstneropphold) og formgitt av en arbeidende kunstner, aller helst et geni. Dette gjorde jo ikke Solstad. «Jeg er dikteren som ikke vil dikte, i denne boka. Boka handler jo om det uoppløselige episke element, og absolutt alt er dikting. Men jeg dikter ikke i den forstand at jeg finner på ting, for å dekke over at det er store tomrom i historien. Det finnes et tomrom, det gjør jeg ingenting med, og gjennom dette skapes det uoppløselige episke element, da. Påstår jeg.» Det episke finnes i virkeligheten, og kunstnerens rolle er å vise det frem. Denne måten å tenke om kunst på rimer godt med min egen virksomhet, som er en stadig eksperimentering med produksjonsvilkårene i kulturlivet, enten det er tekniske, økonomiske eller organisatoriske, ut fra en tankegang om at vi har en forpliktelse til å reflektere over og bearbeide disse vilkårene kunstnerisk, som formale problem, slik Solstad altså gjør. Et eksempel på dette er det kollektive prosjektet En indeks over kollisjoner (med blant annet Thorolf Thuestad) som beveger seg mellom lydkunst, musikk, scenekunst, litteratur og film, hvor metoden er å bringe sammen ulike mennesker og ulike formater og se hva som kommer ut av det. En stringent metode med uvisst resultat.
Til oppholdet i Berlin er det noe av det samme som står på spill. Jeg har en metode: lesing. Dette krever systematisk og konsentrert arbeid, men ikke nødvendigvis produktivt arbeid. Det er et arbeid med virkeligheten, med allerede skrevet litteratur, hvor min egen fantasi eller kreativitet overhodet ikke vil være tema. Et ukjent utfall. Jeg har en fornemmelse av at Solstads forfatterskap resonerer med mitt nåværende arbeid på måter som jeg kan ha nytte av. Men kanskje ikke. Jeg kan strengt tatt ikke vite, ettersom jeg aldri har lest noe av ham. Denne mangelen på kunnskap gjør det hele til et interessant foretak.
Jeg er tilgjengelig for residency hele året med unntak av månedene august-oktober, da jeg forhåpentligvis skal lage opera. Gjerne rundt 17. mai, ettersom Solstad visstnok pleier å invitere til nachspiel den dagen.
Bergen, 10.5.2014